Kildekritikk er en mangelvare i disse dager vil jeg si. Ikke bare i aviser og andre medier. Veldig godt Internet skyld, kan jeg tenke meg. Alt skal gå så fort i disse dager at ingen synes å ha tid til å sjekke om en oppgave er virkelig sant, eller om personen gjør en uttalelse har noen skjulte (eller ikke så skjulte) motiv. Hele settet med informasjon synes en eller annen måte til å ha kommet full sirkel og holder seg på utgangspunktet. Dermed var i gamle dager ikke så lenge siden faktisk lese-og skriveferdigheter, spesielt muligheten til å få utvannet. Da var det (tror jeg) den konvensjonelle visdom, i hvert fall oppfatningen av likeverd ville at massene ville ha, det er skrevet, alt som skrives er sant. Når dette bredere masser lærte å lese og skrive kunne åpenbart ikke lenger forsvare den oppfatningen at alt som skrives er sant fordi folk som ikke er enig med den nåværende regent er utpekt av Gud, eller at utleiere burde få lov til å piske og piske deres tjenere (slaver, tjenestepiker, fullbefarne eldre kvinner i klimakteriet og andre dumme mennesker i mesterens øyne) når de hadde lyst. Det minner meg ikke til at opplysninger er verre nå enn det var 30 år siden, men folk er generelt mindre i stand til å sortere og ta det de leser eller hører med en klype salt.

Jeg ærlig talt ikke forstå hvordan det fungerer. Noen mennesker synes å ha møte noen uansett. Det er veldig rart. Eller kanskje ikke forresten. Nå som jeg tenker på det mann utrolig tilpasningsdyktig. Under normale omstendigheter, kan mange mennesker ikke stå i timevis uten sin datamaskin, eller når det skjer for å være dårlig programmering på TV. Men du blir vant til er faktisk ganske fort på dårligere vilkår. Tenk på alle de som klarer å sitte i den forferdelige leirene år etter år, eller bor i land hvor det er krig. Så ting urinveisinfeksjon, et amputert ben eller død, avholdenhet, så vi må leve med. Likevel så kan folk som overlevde disse tingene komme ut av grusomhetene av sinnet intakt og selv har en ekte positivt syn på livet generelt. Sammenligne det med de vanlige whiners som meg som går gjennom en liten krise bare fordi det skjer for å bli kjørt ut av sukker til morgenkaffen.

Som barn drømte jeg liker mest om å ha superkrefter. Jeg fantasert om å kunne fly, være sterk, de dopet en grizzly bjørn, har en selektiv x-ray øyne, å kunne løpe like fort som en Formel 1 bil, og så videre. Senere i livet har utviklet dagdrømmer å være mer om potensielle profesjonell suksess. Jeg fantasert om å være super dyktig lege som kunne diagnostisere alt fra benskjørhet til hjernesvulster og lupus bare med et raskt blikk. Jeg var en forsker ved et par enkle manøvrer løst alle verdens behov for vann og utviklet en universell kur for alle krefttyper. Noe som jeg aldri likte å se er å se fremtiden. Jeg mistenker nemlig at det er så deprimerende at jeg hadde blitt apatiske hvis jeg hadde kunnet se hva som skjer senere. Apatiske der du vil heller ikke være, i hvert fall ikke hvis du kan unngå det.

Den legendariske sangeren, multi-instrumentalist og låtskriver Tim dem som er født Hardin har alltid vært nær mitt hjerte. For meg er han i tillegg til å være en av de siste århundrets fremste artister og komponister av perfekt pop melodier og tekster også være repositories av den tragiske og självförbrännande geni. Noen holde Hardin første kreasjoner så høyt som Highway 61 Revisited og Bringing It All Back Home av Bob Dylan og deretter solo debut fortsatt ikke menneskets beste album. Hardin annen fast plate (de fikk en slags singel samling i mellom) Tim Hardin 2 er like, inneholder den uangripelige klassikere som om jeg var en snekker og min personlige favoritt Red Ballon. Nå kom jeg nettopp fordi jeg ikke beskrive hvordan det høres ut, men de fleste superlativer strødd rundt meg. Det er bevisst, de to plater er så utrolig bra som trosser beskrivelse og er over det banale sammenligninger. Min største frykt i livet har alltid vært å gå blind, har en feil som ikke kan behandles på gule flekken og helt mister synet. Nå virker det lite sannsynlig at noe slikt ville skje. Men hvis det skulle fortsatt skje, ville jeg fortsatt kunne å trøste meg med ganske strålende musikk, takket være Tim Hardin, og ingen andre.

Nei, dette er ganske åpenbart ikke lenger. Jeg må gjøre noe med min voksende waistline snart hvis den ikke vil vokse til en ganske uoverkommelig problem. Risikoen er faktisk veldig reelt nå og jeg vet i hvert fall det. Det kan selvfølgelig være at det er meg som er litt altfor sensitiv og forgjeves. Jeg vet at det faktum at de fleste andre mennesker ikke merker det, eller jeg har fått noen pounds. Ville det være om tosifret endring oppover i skala, selvsagt vært en annen historie, men jeg takker Gud, ikke ennå. Likevel tror jeg at jeg ville føle godt å gå ned i vekt minst et par pounds. Det ville være bra for mitt selvbilde hvis ingenting annet. Jeg er ikke så casual og komfortabel med meg selv om jeg ikke er “riktig” fysisk. Så det er bare, kan enkelte høres litt dumt. Men hva kan du gjøre?